Lars Ramslie

Om en mors grense-overskridende omsorg

Lars Ramslie (f. 1974) debuterte med romanen "Biopsi" i 1997, og har siden fulgt opp med ytterligere fire romaner i 1999 ("Mikrokaos"), 2000 ("Destroyer"), 2003 ("Fatso" - en bok som også er filmatisert) og 2004 ("Uglybugly"), før han i år utkom med "Liten fugl". For sin første roman fikk han for øvrig Tarjei Vesaas´debutantpris.

"Liten fugl" er ment som starten på i alt fire bøker, hvis jeg ikke har misforstått helt. Slik jeg har opplevd boka kan den imidlertid helt fint leses for seg, fordi historien har en begynnelse og en slutt som henger sammen. Hvis man da ikke som meg blir uendelig nysgjerrig på hva som har gjort at "mor" i historien har blitt som hun har blitt ... For akkurat dette vil jeg vel håpe at de påfølgende bøkene kan komme til å gi svar på.

I bokas åpningsscene befinner mor seg på sykehuset, hvor hun besøker en ung jente som er så hardt kvestet at hun ligger i respirator. Hva har skjedd med denne jenta? Det skal vi tidsnok få vite ...

Mor - vi får aldri vite navnet på kvinnen - har nettopp skiftet jobb og har begynt å arbeide i administrasjonen på en internatskole. Hit kommer jenta - også hun navnløs - etter å ha mistet sin egen mor. Denne "mor" får i oppdrag å ta seg av jenta - en oppgave hun tar med det dypeste alvor. Som et slags underlig paradoks forsvinner mors biologiske døtre ut i periferien mens hun på et vis har jenta i sin besittelse - sin "lille fugl", som hun tilsynelatende ønsker å forskåne for alt ondt her i verden.

Med de beste intensjoner og hele tiden med jentas beste som et overordnet mål, begynner hun å øse av sin omsorg for å få jenta i gang med livet sitt. Det hele ser riktig så bra ut, i alle fall sett fra utsiden, inntil jenta forelsker seg i en gutt på sin egen alder. Dette bekymrer mor, som tenker at det neppe kan gå bra. Mens jenta stråler over av glede over at livet omsider har mer - ja til og med kjærlighet - å by henne.

" ... mor så først ingen grunn til å spørre og grave i det.

Enda det virket altfor, altfor tidlig. Så altfor uheldig. Skulle hun nå også måtte bære belastningen av det mor antok bare ville være en ny skuffelse. Hvem ville vel falle for en sånn som henne. I den tilstanden hun befant seg nå.

Men om ikke annet, for en stund, kunne hun ha forventingen å støtte seg på. Om det så skulle vise seg å være falske forhåpninger. Det kunne være en liten, om enn midlertidig, trøst bare det.

Til tross for at hun ikke kunne hjelpe for å kjenne et stikk av skuffelse. At det nærmest syntes som et svik mot arbeidet de hadde lagt ned, det de hadde satt seg fore å utrette. Nå hadde hun jo latt seg involvere. Nå hadde hun jo begynt å legge planer for jenta, se for seg en fremdrift, en ny retning for henne. Investert i henne. Var det virkelig dette hun ville bruke tiden sin på. Når så mye stod på spill, med så mye å ta tak i. Var hun ikke der for å lære, gå på skole. Hun håpet og la sin lit til at forelskelsen bare ville gå over, uten for mye oppstandelse og avledning, at nederlaget ikke ville bli for stort å bære. Og for alt hun visste, var det bare nok en gang en av jentas mange innskytelser." (side 68)

Etter hvert skal jentas forelskelse komme til å fylle henne med mye livsglede, og hun blir et slags midtpunkt i vennekretsen på skolen. På utsiden står mor og betrakter det hele - misbilligende, slik hun i grunnen vurderer det meste. For er det ikke et svik mot sorgen jenta burde føle overfor sin avdøde mor? Der andre ser kjærlighet, der ser mor bare en selvutslettende atferd overfor mennesker som i hennes øyne er uten verdi. For hun underkaster seg jo "hvem som helst" og "det er bare så fortærende". Mors atferd blir etter hvert både grenseoverskridende og invaderende overfor jenta, som i begynnelsen ikke helt forstår hva som skjer. Ikke før mor - kanskje mer indirekte enn direkte, eller subtilt - sørger for at kjæresten blir utvist fra skolen og sendes bort. Den tidligere så glade jenta visner nesten hen.

"I ukene som fulgte, møtte jenta punktlig til undervisningen. Unngikk nye forhold, men så ut til å knytte bånd til noen av de andre, litt eldre elevene. En ting som beroliget mor, var at hun først også så ut til å legge seg til, finne tilbake til, en mer nøktern stil i klesveien. Færre smykker. Enkel sminke. Samtidig som hun heller ikke var å se i de formløse, luftige fillene. At hun på kort tid vokste og modnet flere år. Men leverte alle oppgavene innenfor tiden." (side 273)

I en slags omvendt proporsjonalitet kan man si at mor blomstrer når jenta visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Mor stiller seg aldri en eneste gang spørsmål om det er noen sammenheng mellom hvordan hun opptrer og hva som etter hvert skjer med jenta og etter hvert også gutten. Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt" eller onde effekt som giver ikke er i stand til å stanse eller gjøre noe med fordi selvinnsikten er så totalt fraværende? Det er et dypt psykologisk og filosofisk spørsmål som er vel verdt opp til flere diskusjoner! Og nettopp derfor tror jeg at denne boka kommer til å være et yndet objekt for mang en boksirkel, for mang en særoppgave i norsk osv. Her er det nemlig mange lag å grave seg ned i.

Historien hadde nok blitt enda mer interessant dersom "mor" hadde vært jentas biologiske mor. Denne typen morsskikkelse er nemlig mer vanlig enn man skulle tro. En morsskikkelse som foregir å ville sine barn det aller beste, men som blander kortene og egentlig kun fremmer sine egne interesser og verdier, helt på egne premisser. "Etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" som jeg pleier å kalle dem. Kanskje fordi de ikke forstår at de ikke eier sine barn og at barna faktisk ikke er en forlengelse av dem selv og deres egne uforløste drømmer ... For barna blir det hele helt umulig, fordi de har valget mellom å kjempe for retten til å være seg selv, med de omkostningene dét har for relasjonen, eller å utslette alt som er deres, for at mor skal blomstre og føle at hun har lykkes med morsrollen ... Prisen barna betaler i sistnevnte tilfelle er psykiske problemer - angst og depresjoner og i verste fall suicidalitet ... Vi har sett nok filmer om dette i årenes løp. "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen er ett av dem ...

I denne romanen kommer det også med all tydelighet frem hvordan man aldri - og da mener jeg aldri - kan sette seg til doms over andres følelsesuttrykk. For mens noen går inn i sorgen og lever den ut for å bli ferdig med den, er det for andre viktig å få andre impulser, slik at man slipper å kjenne på smerten absolutt hele tiden. Sorgen er ikke noe mindre av den grunn - det tar bare lenger tid å få den ut av systemet.

Etter hvert skjønner vi at mor ikke er riktig vel bevart, mens hun på sin side projiserer egen galskap over på jenta. Det er henne det er noe i veien med - ikke mor. Og fordi jenta grunnet mors opptreden blir stående så alldeles alene til slutt, har hun heller ingen å rådføre seg med når det kommer til stykket. Var hun ikke en liten sårbar fugl i utgangspunktet, så har hun i alle fall blitt det nå. En vingeløs, liten sårbar fugl - og fullstendig uten evne til å forsvare seg mot mors "godhet" ... Et hvert tilløp til selvstendig tenkning slås ned på som egoistisk.

En litt underlig side ved boka er at vi ikke vet hvor handlingen finner sted. Vi får ikke vite navnene til hovedpersonene og vi vet heller ikke i hvilken tid handlingen finner sted. Noe sier meg likevel at handlingen foregår i nyere tid, særlig gjennom beskrivelsen av jenta, kjæresten og vennene deres, men det er også alt vi får vite. Gjennomgangstemaet er kort og godt hvilken makt et menneske kan få over et annet gjennom å være "hjelpende og omsorgsfull", fordi den som mottar omsorgen skylder hjelperen alt ... Kanskje også sitt eget liv?

Fra før av har jeg bare lest "Fatso", så Lars Ramslie må av den grunn sies å være et nokså nytt forfatterbekjentskap for mitt vedkommende. Fortellerstemmen i hhv. "Fatso" og "Liten fugl" er for øvrig så forskjellig som det nesten går an å bli. I "Liten fugl" bryter Ramslie de fleste regler for hva jeg tenker er "korrekt norsk". Her er det ufullstendig setninger, setninger som liksom blir hengende i løse luften - alt for å understreke det vare og usagte i historien. Her er det mange detaljer å dvele videre på, og vi får på ingen måte alt "lettvint" servert. Leseren må derimot tenke selv. Hvis jeg skal sette fingeren på noe jeg synes trekker litt ned, så er det at det tok litt lang tid (70-80 sider) før historien kom "på sporet". Deretter var den imidlertid den rene pageturneren. Spenningen bygger seg opp side for side, inntil historien avsluttes på det mest uhyggelige vis. For en historie! Og for en psykologisk innsikt som skal til for å skrive dette! En meget vellykket roman, mener jeg!

Helt til slutt: Et dikt jeg hele tiden tenkte på mens jeg leste boka, var Søren Kierkegaards "Om forholdet mellom hjælperen og den der skal hjælpes". Enjoy!

Utgitt: 2014
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 332… (mehr)

Wow, for en bok! Etter å ha lest et par vakre og "alvorlige" romaner, tenkte jeg det var på tide med noe litt morsomt og lettlest. Og det innfrir Fatso. Man gremmes og skjemmes når man leser boka, blir flau og pinlig berørt. Dette er ikke boka for de som ikke tåler ord som pikk, pule, knulle, porno osv. Det er nemlig dette denne boka handler om.

Rino er 34 år, feit og jomfru. Han har ingen venner, og en kjedelig jobb. Det eneste han tenker på, er sex. Han runker hver eneste dag, det ligger tørkepapir rundt i hele leiligheten han bor i, som for øvrig eies av Rinos far. Rino nærmest hater seg selv. Han vet at han er feit, og han vet at han bare tenker på sex. Han er rett og slett en taper. Hele Rinos verden blir snudd på hodet da faren hans bestemmer seg for å leie ut det ene rommet i leiligheten. Rino blir svært overrasket da det viser seg at det er en jente som skal leie rommet. Han har omtrent aldri vært i nærheten av jenter. Med Maria boende, forandres Rino. Han lærer mer om seg selv, og om jenter. Livet hans blir mer sosialt, da Maria arrangerer fester og inviterer ham med ut på forskjellige ting. Sakte, men sikkert, forandres Rino.

Til tider er denne romanen ganske drøy. Ramslie sparer ikke på styggordene, han skjuler ingenting, bare skriver det som det er. Boka er inndelt i tre deler, som igjen er inndelt i bitte små "kapitler": beskrivende underoverskrifter. På en måte er det en fin roman: Rino forandres fra å være ganske stakkarslig fyr, til å bli en mye mindre stakkarslig fyr. Han slanker seg, begynner å ta vare på utseendet sitt, og forsøker så godt han kan å være sosial. Han er fremdeles veldig kåt, og han glemmer aldri at han er jomfru. Hele boka kretser rundt hans manglende forhold til sex, og hans tanker om å miste jomfrudommen. Men det kommer også fram at han bare vil ha en person som er glad i ham, og som han kan være glad i. I tillegg til sex, vil han også ha nærhet. I slutten er han ikke lenger avhengig av runking og porno, men er heller "out there" og prøver å gjøre noe med sexsituasjonen sin.

Jeg synes romanen var underholdende - både morsom og pinlig, og dessuten var den lettlest. Likevel er det ikke det beste jeg har lest... Terningkast 4.… (mehr)

Rino er tykk, venneløs og ensom, har definitivt ikke draget på damene ... og er jomfru. Det eneste som står i hodet på ham er å debutere seksuelt. Besettelsen på sex er så sterk at den står i veien for et naturlig møte med kvinner. Dette er imidlertid ikke en roman om sex, men mest av alt om fravær av sex.

Rino bor i en leilighet som faren hans eier, og en dag bestemmer faren seg for at han skal leie ut et rom. Maria flytter inn, og det blir på mange måter vendepunktet i Rinos liv. Den tidligere så tomme leiligheten er med ett fylt av mennesker og liv, fest og moro. Og kvinner.

Spesielt sympatisk kan man ikke si at Rino er, der han hele tiden nokså kynisk fantaserer om og planlegger å få kvinnene rundt ham til sengs. Innerst inne lengter han imidlertid etter at noen skal bry seg om ham, ta på ham og holde armene rundt ham.

Tidvis ble jeg frastøtt av det direkte og vulgære språket i boka. Samtidig tror jeg at dette er noe av det mest ærlige som er skrevet om en ung mann som befinner seg i en situasjon som Rinos. Med forventninger om at han skal ta initiativ, være erfaren og selvsikker - og så være det stikk motsatte - er ingen enkel situasjon for dagens unge menn.

På et gitt tidspunkt tar Rino tak i livet sitt. Han slanker seg, bytter ut brillene med kontaktlinser og fikser seg opp, og opplever at omgivelsene plutselig "ser" ham. Og kanskje er det også håp for Rino til slutt ....… (mehr)