Aage Georg Sivertsen

Aage G. Sivertsens bok burde ha fått betydelig mer oppmerksomhet i dette jubileumsåret. Tydeligere har ikke de fatale feilvurderingene før og under 2.verdenskrig vært eksponert før, heller ikke den skamløse historieomskrivningen etter at okkupasjonen var over og frem til våre dager. Bokens første del leses som en spennende kriminalroman, men hovedpersonene er dessverre så altfor reelle, de personene som var betrodd å ivareta vårt lands interesser og sikkerhet i det storkrigen brøt ut i Europa. Sivertsen avdekker stahet, egoisme og feighet i dagene rundt 9. april 1940, og det politiske kameraderiet som hindret at de skyldige måtte stå til ansvar for sin ubehjelpelighet. Historikene som forfektet seierherrenes versjon av historien frem til i dag levnes heller ikke mye ære. Kanskje den største urett ble gjort mot Birger Eriksen som reddet konge og regjering (og Norges gullbeholdning, men det nevnes utrolig nok ikke med et ord) ved å senke Blücher. Han burde ha fått enda større plass i denne historien. Boken blir litt omstendelig mot slutten, når forfatteren gjennomgår de forskjellige kommisjonenes rapporter og hvordan man kom frem til sine konklusjoner.… (mehr)

Historie-formidling på sitt beste!

Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig. (Kilde: Lydbokforlagets presentasjon av forfatteren.)

Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".

Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik?

"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres.

Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940, skrev om felttog.

Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene.

Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak. Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen.

Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka)

Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet.

Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene." Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt.

Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen har blant annet vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt.

At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene.

Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake underveis. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Kagge forlag (papirutgave)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788242161666 (lydfil)
ISBN: 9788248914402 (papirutgave)… (mehr)