Terje Tvedt

A travelogue and analysis of the hydrology, historical and modern, of the Nile River.

The author describes the Nile, his travels, and what can be known of its history from Alexandria to the sources of the White Nile and then back up the Blue Nile. There is discussion of the prehistory of the Nile and the Nile in ancient Egypt and Sudan; yet the vast majority of the history involved centered on the British and their plans to adapt the hydrology of the Nile to lead to greater productivity from Uganda to Egypt, but especially Egypt.

To this end one learns about each segment of the river: its mouth at the delta; Memphis; Upper Egypt; southern Egypt/northern Sudan; Sudan to Khartoum; the White Nile and the marshes of South Sudan; the Nile, its lakes and its sources in Uganda, Kenya, Tanzania, etc.; then back to the Blue Nile in Ethiopia and Eritrea.

One is quickly impressed at the knowledge and research of the author and his ability to speak with African rulers throughout the Nile region. He explains the picture of what the British attempted to do, the various ways it was accomplished, and the various plans and potential conflicts regarding how the Nile water will be leveraged in the twenty-first century.

If one is interested in Nile hydrology, this is your book.

**--galley received as part of early review program… (mehr)

Mens andre mest er opptatt med hva bistandsmilliarder gjør for andre, er globalhistorikeren Terje Tvedt mest opptatt av hvordan bistanden har forandret Norge.
* Hvordan har norsk offentlighet, norsk kultur og nordmenns selvbilde blitt endret av 50 års anstrengelser for å gjøre Norge til en "humanitær stormakt"?
* Hvilken egeninteresse har tusenvis av norske politikerne, diplomater, bistandsarbeiderne og kommunikasjonsrådgiverne som lever av bistandsbudsjettet? Hvilke hvite og grå løgner må fortelles for holde systemet igang?
* Hvordan retursjere omtale av egen og andres kultur for å passe til ambisjonen om å skape om Norge til en friksjonsfri multikulturell utopi?

— "Bare noen tiår før bistandens «vi» og «de andre» ble dominerende, i mellomkrigstiden i Europa, hadde jo ulikt utviklingsnivå blitt forklart rasistisk, og med iboende egenskaper som bredden på folks panner og kjever. Bistandens oppdeling av verden basert på en oppfatning om at alle land og folk befant seg på den samme utviklingsstigen, og at alle land og folk ville det samme, og til slutt ville utvikle seg likt, men at de nå – under bistandsepoken – fortsatt befant seg på ulike stadier; det vil si at noen var utviklede land og andre var utviklingsland, var derfor på dette området den rasistiske ideologiens eller kulturstereotypiserende perspektivers absolutte motpol."

— "Verden ble i tråd med de relasjonene som preget bistandsepoken, delt i to mellom giverland og mottakerland, det vil si mer fundamentalt; mellom dem som var utviklet, det vil si «vi», og dem som ikke var utviklet, og som derfor mottok hjelp. «Den andre» ble følgelig definert og bestemt som den som ennå ikke var utviklet, men som skulle og ville utvikles. Siden hele verdensbildet hvilte på en oppfatning av verdenshistorien som en bevegelse med en retning, der land naturlig var på vei oppover en utviklingsstige som var felles og grunnleggende lik for alle land, og som alle ville klatre i, var «utviklede» land øverst på stigen, mens ikke-utviklede land eller «underutviklede land» eller utviklingsland var nederst. «Vi» og «de andre» ble på denne måten knyttet til hverandre i en skjebneforbindelse med vidtrekkende konseptuelle ringvirkninger, fordi dikotomien definerte begge gjensidig i et hierarkisk forhold organisert langs en tidsakse. Selv om de konkrete betegnelsene på utviklingsland og utviklede land endret seg noe over tid, lå det grunnleggende perspektivet fast: Verdens mangfold og kompleksitet falt på plass eller ble ordnet slik at den samsvarte med bistandsrelasjonens oppgaver og perspektiv."

Tvedt beskriver hvordan en fast milliardstrøm med bistandsbevilgninger har skapt en klasse av yrkesaktivister som ser på seg selv om verdensreddere, hvor lederne sirkulerer mellom jobber i UD og bistandsorganisasjoner. Denne klassen har sterke egeninteresser i at det fremstilles som at bistanden virker (bedre enn den faktisk gjør). Tvedt kaller dette systemet for "det humanitær-politiske kompleks".

For å få terrenget til å stemme med kartet som "det humanitær-politiske kompleks" hadde tegnet var det flere sentrale dogmer i andre kulturer eller religioner som måtte tolkes bort. Som kastasystem i hinduismen eller islams avvisning av menneskeretter som er i strid med sharia.
— "Det innebar at trekk ved islam som alle islamkjennere vil være enige om er sentrale deler av religionen, måtte bli retusjert. Innenfor den samme tenkemåten ble det naturlig for den norske offentligheten å mene å vite bedre enn islamistene selv, hvorfor de ble islamister, for der terrorister begrunnet sine handlinger med religiøs tro og islamske utopier, begrunnet ikke sjelden norsk offentlighet deres handlinger med først og fremst utenforskap, eller med motiv utviklet innenfor et velkjent sekulært, mentalt univers. Ideene om de universelle verdiene og frykten for å skape fiendebilder, skapte i perioden dominerende filtre som normaliserte og dermed også konvensjonaliserte islamismen."

Boka er glimrende, selv om språket er overakademisk med mange repetisjoner.… (mehr)