Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krigens slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen. ( )