Øverland gnistrer; dette er jo den klassiske kristendomskritikken. I lys av dagens forsøk på religionskritikk er den spesielt interessant å lese nå, for den forteller oss at vi har kommet videre på godt (vi har en større toleranse, og Kirken er blitt svakere i sin samfunnsmakt) og vondt (vi er blitt livredde for å debattere tro og forskjellen mellom tro og organisert religion). Tenk om noen hadde forsøkt å kritisere islam på samme måte som Øverland her gikk løs på kristendommen.... Øverland viste med sin egen holdning og sitt eget liv at etikken ikke kommer med religionen... En viktig norsk bok. ( )