Chang-dong Lee

I filmens åpningsscene ser vi noe komme drivende med strømmen nedover elva. Det viser seg at det er ei ung jente som har tatt sitt eget liv. Mija, en kvinne midt i 60-årene, blir vitne til redningsarbeidet etter at liket er trukket opp av elva. Jentas mor er helt fra seg av sorg etter å ha fått vite hva som har skjedd.

Mija bor sammen med sitt barnebarn, en gutt midt i de verste tenårene. Hans mor, Mijas datter, har bodd i en annen by etter at hun ble skilt. Mija sliter med gutten, som stort sett er sur og tverr og heller lite sympatisk. Ikke har han respekt for henne og han behandler henne som om hun kun er der for å oppfylle hans minste ønske. Mija lever på trygd, men har en liten bijobb ved siden av. Hun steller for en eldre, pleietrengende mann som har hatt slag. På det viset får hun hjulene til å gå sånn noen lunde rundt.

En dag melder hun seg på et poesikurs. For ca. 50 år siden fikk hun nemlig høre at hun hadde evner i den retningen, men hun gjorde aldri noe med dette. Kanskje hun omsider skal få mulighet til å skrive dikt? På samme tidspunkt kontakter hun legen sin pga. en prikkende følelse i den ene armen. Ved en tilfeldighet kommer hun til å nevne at hun av og til glemmer ord. Det er særlig substantivene hun sliter med å huske. Prøver som blir tatt av henne viser at hun lider av Alzheimer i et tidlig stadium.

I mellomtiden blir Mija oppsøkt av foreldrene til guttene som barnebarnet hennes vanker med. Det viser seg at disse guttene er ansvarlig for at den jenta som endte i elva tok sitt eget liv. De hadde utsatt henne for gjengvoldtekt og hun var dypt deprimert da hun valgte å hoppe i elva. Svært få vet om dette, og de andre foreldrene foreslår at de kan betale seg ut av knipen. Dersom alle seks betaler fem millioner won hver, er de temmelig sikre på at jentas foreldre vil la være å gå til politiet med jentas dagbok, som avslører alt. Dermed ødelegges ikke guttenes fremtid ved at politiet blandes inn i saken.

Mija er helt sjokkert over at barnebarnet hennes har vært med på å drive ei ung jente i døden. Men det som sjokkerer henne enda mer er at gutten ikke viser det minste tegn til anger. Han er om mulig enda mindre sympatisk. I motsetning til de andre foreldrene har ikke Mija fem millioner won å bla opp, og dette ser en stund ut til å forårsake en del problemer for foreldregruppen. Så spørs det da hvor langt hun er villig til å gå for å berge fremtiden til en ung gutt som ikke viser takknemlighet for noe som helst. Hva slags mann vil han bli dersom han slipper straff for det han har gjort? Mija blir stilt overfor noen vanskelige moralske valg som det egentlig ikke finnes noe fasitsvar på. Eller gjør det kanskje det likevel? Slutten er i alle fall meget overraskende ...

Denne nokså stillferdige filmen grep meg dypt. Den eldre kvinnen Mija hadde helt andre drømmer enn å bli sittende med eneansvar for en ufordragelig tenåringsgutt på sine eldre dager. Med en begynnende Alzheimer har hun mer enn nok med seg og sitt. Hennes tilnærming til poesitimene er poesi i seg selv, der hun går rundt og føler og kjenner på ting i naturen, og forsøker å få uttrykt dette på papiret. Når jeg i tillegg leser i en artikkel på nettet at regissøren skrev manuset til denne filmen nettopp med tanke på skuespilleren Yun Junghee, så blir det enklere å forstå hvorfor hun er som skapt for rollen. Hver gang ansiktet hennes lyste opp av glede - rett og slett vakkert! Og det minner meg om hvorfor jeg elsker asiatiske filmer: de er så estetiske og vakre! Ikke en detalj er overlatt til tilfeldighetene. Dessuten glir den ene scenen sømløst over i den neste. Her er det ingen brå og hakkete overganger. Filmen har mottatt en rekke priser. Bl.a. har den fått pris for beste filmmanus i Cannes i 2010, og den vant også prisen for beste film på Tromsø filmfestival i 2011. Filmen kunne ses på kino inntil nokså nylig, og har nettopp hatt release på DVD.

Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem!… (mehr)