Agnar MykleRezensionen

Norge, 1939
Indeholder kapitlerne "Parken med de hvide svaner", "En vesuv på to ben", "Men hvordan mon middelstanden har det", "Wenn Jemand eine Reise tut", "Vildsvinsen", "De halvtreds blonde ulve", "Den blå bog", "'Tananarivo?'", "Hvad er ære?", "Syndens sold er døden", "Venskabshånd fra Mexico", "Op alle Jordens bundne trælle!", "Obersten", "En pige der stoler på en", "I november gik Ask til socialisterne", "Salomo og Hitler", "'8. december 1938'", "Jeg tilgiver dig, du gamle mand", "Den onde samvittigheds fest", "Rene kroppe og symfonikoncerter i fabrikkerne", "En nat i knude", "Høvdingene", "Helten", "Om at være god", "Stalden", "Ridder Rød", "En glad bedrager", "Tæller Gud menneskenes dage eller kun deres nætter?", "Drengen der hang i tagrenden", "Hvor finder vi en stald til en hest?", "'Hvorfor skal vi absolut elske, hver gang vi elsker?'", "A Busserl is a schnuckri Ding", "Samblandere", "Den motorsagkyndige og Kosmos", "I telefonkiosken", "Ung mand i smoking", "Den blå stol", "Den unge mand der ville have talt for en kvinde, og som fik talt for damerne", "Uskyldens øjeblik", "Nætternes nat", "Sangen om den røde rubin", "Coda".
Ask Burlefot er 23 år gammel og kommer til Bergen for at studere ved den økonomiske højskole.

???

Mykle sets a quarter of his novel in your actual Nazi Germany of 1939 and doesn’t manage more than a handful of back-handed criticisms. True, the book is more about the narrator’s home circumstances, from which he is fleeing, and his romantic ideas about Paris, and clearly positioned as comedy – there’s even a scene in which he encounters a French toilet for the first time. The narrator is painted as part-naïf part-idiot part-bumpkin, and while his romantic misconceptions provide a good base for some of the humour, some of it is also a bit too, well, adolescent, male adolescent. Mykle died in 1994, and his last novel was… Rubicon – chiefly, it seems, because of the controversy caused by an earlier novel, 1957’s The Song of Red Ruby (which resulted in an obscenity trial in Norway). I’m tempted to have a go at that controversial novel – secondhand copies in English seem to be readily available – but I can’t say that Rubicon motivates me to track down a copy. Rubicon is a well-crafted novel, with a good control of voice, but it all felt a bit meh to me. Incidentally, inside the book I found an Air France boarding card dated January 1978. It’s not the oldest bookmark I’ve found in a book. I found one once dated 1945…½

I forbindelse med 100-årsjubileet for hans fødsel, er det naturlig å lese Agnar Mykles skriverier fra sin tid i Bergen, redigert og med en innledning av Willy Dahl. Med unntak av noen få epistler som fullstendig har mistet sin aktualitet, er dette morsom lesing, både for oss som er glad i Mykles stil og uttrykk, men også for alle som vil minnes på et litt annerledes Norge, med et litt annerledes fokus. Dette er en påminnelse om en tid der forfattere og journalister skrev nært og engasjert om verden rundt seg, både den umiddelbare verden i sin by, men også reisebrev fra "fjerne" land som Frankrike og Sveits. Mykles engasjement for alt han sklriver om, fra møter med mennesker som påstår de har overnaturlige evner til personlige klagesanger om filmutvalget på Bergenskinoene, er smittende, og det er underholdende å lete etter noen forvarsler om fiksjon som kommer. De to novellene fra Magasinet har Mykles stil, de også, selv om det kom bedre noveller senere i karrieren hans. Jeg har kost meg med denne samlingen, inkludert med Willy Dahls kjærlige innledning. Hans fortelling om Mykles raseriutbrudd da en idiot av en Bergensjournalist dukket opp på dørstokken hans like før Mykle døde, kan jeg bekrefte.

Det burde være interessant for enhver litteraturinteressert å lese denne samlingen av Agnar Mykles etterlatte tekster, redigert av sønnen Arne Bust Mykle. Mykle senior etterlot seg over 100 000 sider, og det må ha vært litt av en redigeringsjobb å koke det ned til 324 sider. Dette er knausgårdsk litteratur fra lenge før Knausgård hadde fått ideen om Min kamp, og på mange måter er det vel så interessant lesing. Mykle er til tider hylende morsom, ufattelig politisk ukorrekt og provoserende, men det skinner gjennom på mange av sidene at, om han ikke var The Greatest Writer in the World, Der Bruder des Gottes, så har Norge hatt få om noen forfattere av hans kaliber. Barndomsminnene er sterk og levende lesing, og han tegner et bilde av et kjempende menneske, som på mange måter fikk banesår allerede i barndommen, forsterket av et simpelt angrep fra det norske samfunnet som de færreste hadde hatt rygg til å bære. Mykles rygg klarte ikke helt det. Det er også en historie om en forfatter som ble hemmet av forlagsmennesker som hindret ham i å fortsette sitt virke som skribent, og det er et skandale at han ikke fikk utgi mer enn han gjorde. Jeg var en av de heldige som fikk et godt forhold til ham de siste 20 årene av hans liv, og jeg formelig hører stemmen hans tyte ut av disse sidene, mange av historiene som står her har jeg hørt ham referere til. Jeg håper bare at Arne Bust Mykle tar seg tid til - og får lov - å gi ut mer av dette. Og jeg håper virkelig mange tar seg tid til å lese både dette og Mykles lille, men geniale samling av noveller og romaner. Det finnes lite eller ingenting av det som er gitt ut som ikke er lesverdig.

A young man despises most of what is around him and yearns vaguely for something better - just as young people do. Meanwhile he shags a lot of women, while apparently lacking in any sympathy with his partners. When I first read Mykle at 18, I thought him wise and related to him. This book now strikes me as sexist and at least intermittantly rather distateful. Perhaps it was a young man's book.

'Rubicon' is Mykles last book, but the story is about Valemon Gristvågs (who seem to be Ask Burlefot from the other books) summer-vacation that in time takes place between 'Lasso around Luna' and the 'Song of the red ruby'. The character rides his motorcycle from Norway via Denmark and Germany to France in 1939 just before the outbreak of the second world war. Mykle describes the innocence of going from peaceful Scandinavia and into the brutal dynasty of Nazi-Germany. He hesitates on the border between Denmark and Germany, crossing the border is like crossing the Rubicon river. 40 years later I took the same trip. I got the same feeling when I was thrust into the brutal dynasty of the german Autobahn (I'm not joking!). Mykles character is so happy arriving in France after having driven through Germany that he starts making love to a french tree.

It is quite witty at times, for instance his fantasies about impressing the worlds greatest philosphers like Platon and Sokrates with his ground-breaking theoris.

And also -- when did you last read a book where the hero is panicking because he has a growing urge to take a dump, and how the hunt for a bathroom and the fear of letting go is described in detail until the great final where he releases himself over a traditional french toilet ?