Leste boken som del av prosjekt om å lese mer nye norske forfattere.

Små-til mellommorsom gjengivelse av et ualminnelig alminnelig barn- og tenåringsliv. Valg av skrivemåte minner leseren kontinuerlig om at det å huske er å bevege seg på tynn is, at det i tillegg til den redigering av minnet som skjer ved egen modning og derved stadige refortolkninger av tidligere hendelser pågår lignende prosesser hos de andre som var til stede ved en gitt hendelse. Hovedpersonens forsøk på å i modent tilbakeblikk se på den usminkede sannheten om seg selv som barn og ungdom og de personer som var tilstede i hennes barndom, kolliderer igjen og igjen med andres versjoner av samme fortelling. Det alle "husker" best av alt er å ivareta egen interesse. Forfatteren gjør et forsøk på å vise hva slags mulighet kommunikasjon har når ingen evner å ha annet enn å ha seg selv og sine interesser som referanse for hvordan de skal oppfatte verden.

Tross utfordrende tema kjennes boken likevel som en lettlest lettvekter, som om forfatterens finanser fremdeles er avhengig av betalte leserinnlegg til "Romantikk".

Hun får oss til å le av det forsvar (alle personer mer eller mindre har) som blir komisk fordi det som det forsvares mot er banalt, latterlig. Ansatsen er god, men poenget glipper; Hva som skjer med vilkåret for samtale når selv er referanseramme og vanen med å pynte på bildet av seg selv er så gjennomført at den er i funksjon ned til de minste og mest latterlig banale ting, er dypt alvorlig. Vi blir isolerte; Vi synes å foretrekke en perfekt illusjon, heller enn å være sammen om en litt mindre perfekt, men sann fortelling. Tittelen antyder resultatet, hvilket er elegant gjort, men som virkemiddel er det ikke tungt nok til å formidle temaets dype alvor. Halveis til mål, halvt av fullt skår. ( )

I denne herlige boka forsøker forfatteren å skrive om minnene fra sin barndom. Hele tiden blir hun avbrutt av sin mor, som enten er fullstendig sjokkert over det hun skriver eller hardnakket forsøker å få henne til å pynte på sannheten. Skjønt hva er objektiv sannhet når det kommer til stykket? Finnes den egentlig? Jeg ble selv i tvil. Samtidig minnet hennes "krangler" med moren meg sterkt om egne erfaringer på dette punktet. Kranglene er for øvrig fylt med mye humor og er svært lattervekkende.

Etter hvert er det avbrytelsen og ikke historiene forfatteren forsøker å fortelle som utgjør det vesentligste av boka. Små og store skjellsettende opplevelser fra barndommen blir gjennomgått, parallelt med morens utbrudd. Skjønt er det egentlig forfatteren selv dette handler om, eller heter bokas jeg-person bare tilfeldigvis det samme som forfatteren? For akkurat der tror jeg at jeg deler morens synspunkter: hvem vil fremstille seg selv så ufordelaktig i en bok? ;-) ( )