Åge Rønning levde fra 1925 til 1991 og utgav i alt tolv romaner og tre novellesamlinger.

"Gjennom gitteret" (1955) er hans annen bok, og første novellesamling. Fortellingene er preget av Rønnings vakre og konsise språk og temaer som han stadig kom tilbake til senere i forfatterskap: Behovet for kjærlighet satt opp mot redselen for å satse og så tape, den lammende angsten for alt i menneskenaturen og det samfunn vi har skapt oss som drar oss fra hverandre, som øker vår mistenksomhet og redsel og gjør det nesten umulig å leve sammen på en god måte.

Samtidig illustrerer samlingen et annet trekk som er typisk for Rønnings forfatterskap: Disse gjennomgående temaene er kledd i en ytre form der han låner fra andre forfattere og leker seg med dem. Det er ikke uten grunn at Rønning i sin tid ble kalt Norges svar på Kafka og eller Graham Greene. Noen av hans bøker er svært bevisste forsøk på å gjenskape miljøer eller stemninger han hadde funnet hos andre, som et ledd i en litterær dialog eller kommentar til originalen.

To av de fire novellene i "Gjennom gitteret" er science fiction, og man mer enn aner at forfatteren har lest Ray Bradbury.

"Min Lyn–Gordon" foregår natten før den første store romekspedisjonen skal starte. Astronauten, hans kone og deres lille sønn ligger alle våkne og ønsker de turte gå inn til hverandre, holde i hverandre, og snakke om det som bekymrer dem. Men sosiale konvensjoner, redselen for å dumme seg ut og uviljen mot å være andre til bry holder dem tilbake. En mer typisk Rønning–historie kan knapt tenkes.

"Naboene" er en etter katastrofen–fortelling der to av de overlevende – vilt forskjellige mennesker – prøver å overvinne sin egen og hverandres mistenksomhet for å slå seg sammen og stå sterkere overfor en farlig verden.

I den store science fiction–sammenheng er disse fortellingene selvsagt først og fremst kuriositeter, men de er likevel vel verdt å lese. Dessuten kan de kanskje være en inngangsport til et stort, spennende og meget godt forfatterskap. Rønning skriver elegant, underholdende, spennende og til tider meget humoristisk. Samtidig graver han dypt i menneskesinnet og utleverer våre drømmer, våre håp og våre redsler. Alltid er sympatien hos de svake: De som er i ferd med å gå til grunne i egen ynkelighet, de som verden har valset over uten å se seg tilbake, de som ikke greier å leve opp til det som forventes av dem.

Rønning kombinerer det å være en underlig tid– og stedbunden Oslo–forfatter med et meget internasjonalt blikk. Hans bøker inneholder reiseskildringer og stemningsrapporter fra de mest eksotiske steder, men han er også opptatt av å vise at mennesket er seg likt hvorhen det vandrer. Han har et skarpt blikk for ondskapen i verden, men også hvordan vi kan stå imot den. Humoren hans er forløsende, men kan knapt skjule bitterheten og gruet over det absurde og nihilistiske i menneskelivet. Overlatt til oss selv har vi alt for lett for å gå til grunne. For Rønning er det til syvende og sist bare Gud som kan redde oss fra følgene av vår dårskap. ( )