Peter Brook (1)Rezensionen

> Babelio : https://www.babelio.com/livres/Brook-La-Qualite-du-Pardon--Reflexions-sur-Shakes...

> « Un mot peut être plus qu’un gant. C’est un aimant. Posé sur un espace vide à l’intérieur, il peut, quand il est dit, amener à la surface un matériau enfoui dans l’inconscient. Et, dans quelques moments rares et forts, il peut tirer avec lui le matériau que se partage l’humanité », —La Qualité du pardon (Seuil, 2014).

> LA QUALITÉ DU PARDON, Réflexions sur Shakespeare, de Peter Brook, Seuil, 2014, 101 pages, 15 €. — Dans ce livre où s’entremêlent les éléments d’une biographie intellectuelle et théâtrale, les souvenirs et les réflexions sur Shakespeare, Peter Brook porte un regard rétrospectif sur plus d’un demi-siècle de compagnonnage avec le maître de Stratford-sur-Avon. Un regard qui n’est donc pas celui - unilatéral - du spécialiste (ils sont d’ailleurs ici un peu égratignés) mais qui se conforme aux règles de l’échange: si Shakespeare a été pour P. Brook un véritable maître de vie, le metteur en scène en a renouvelé la lecture et il a contribué, notamment en le confrontant aux traditions africaines et orientales, à le rendre plus universel et vivant, bref à en faire notre contemporain. On retrouve dans ces réflexions ce qui faisait le charme des mises en scène de P. Brook, à savoir, d’une part, une simplicité qui va à l’essentiel et qui, sans émousser la merveilleuse complexité du dramaturge, la rend immédiatement communicable, saisissable et saisissante; d’autre part une absence totale de pédanterie, conformément au proverbe africain cité en préambule: « Être trop sérieux n’est pas très sérieux » - la gravité, c’est autre chose. Et il est beau qu’au terme de ce parcours, de cette aventure dans une œuvre presque infinie, pleine de chausse-trapes, de mystères et de vertiges, s’il fallait non pas conclure mais tenir au moins le pas gagné, ce soit en s’accrochant ferme à la corniche qu’est cette « qualité du pardon ». Formule a priori énigmatique, mais qui s’éclaire dès lors qu’on la questionne sous l’angle de la liberté: le pardon libère; la liberté, c’est le pardon. (Franck ADANI, Revue Etudes)

The author has interesting points about the nature of theatre, but at times one would almost believe he hated the theatre. He doesn't, of course, but he didn't like certain aspects of what people were doing in theatre. His points were interesting, and worth considering, though I'm not sure I would agree with him. I think it is the sort of views he represented that were the reason for the excesses of experimental theatre in the 1970s and 1980s. A worthwhile book, but rather out of date, of course.½

This short book from 1968 is one I should have read as an undergraduate in the 1980s. It is the first book by famed director Peter Brook, collecting a series of four lectures on the state of theater and its possibilities. The pieces do progress and build upon one another, moving from the critical viewpoint, through theory and history, to more practical concerns and perspectives.

The first part is "The Deadly Theatre," and in it Brook discusses all the ways in which theatrical works fail. "All through the world theatre audiences are dwindling" (10). There is a doom loop in which conventionality in writing, acting, and production, along with criticism and economic pressures, lead to lowered audience expectations, which in turn foster lackluster performances. The deadly theater is not integral to society, it is a superfluous appendage which can be profitably ignored.

In "The Holy Theatre" Brook addresses the ambition of the theater to make les Invisibles visible. He introduces the "illuminated genius" Antonin Artaud as the touchstone of this ambition, and recounts some of Brook's own experiments in a "theatre of cruelty." For further demonstrations of the "holy" trajectory, he outlines the work of Merce Cunningham, Samuel Beckett, and Jerzy Grotowski.

Brook's paragon of "The Rough Theatre" is Bertolt Brecht. The rough in some senses opposes the holy: rather than being drawn out of themselves by the holy, participants are thrown back into themselves by the rough. It is a theater of examination and exposure, rather than exaltation and ecstasy. But Brook insists that these two are complements that can and should inform each other, as they do--he claims--in the work of Shakespeare.

"The Immediate Theatre" brings the focus to the actual work of theatrical production, eventually settling on a (provisional) formula in the Francophone terms of repetition (rehearsal), representation (performance), and assistance (spectatorship). That these are all to some degree false cognates Brook does not explicitly make a matter of concern. He concludes with questions about whether theater can have enduring transformative effects for either its producers or its consumers.

Throughout this book, the prose is beautiful and eminently quotable. "It is not the fault of the holy that it has become a middle-class weapon to keep children good" (46). "As I continue to work, each experience will make these conclusions inconclusive again" (100). "Today, it is hard to see how a vital theatre and a necessary one can be other than out of tune with society--not seeking to celebrate the accepted values, but to challenge them" (134).

More than half a century after its composition The Empty Space is certainly valuable to students of 20th-century theater history, but also, I think, to anyone still concerned to generate and appreciate living performances in stage environments.

> Babelio : https://www.babelio.com/livres/Brook-Espace-Vide--Ecrits-sur-le-theatre/41615
> Oeuvres : https://www.librarything.fr/work/22866793/book/165635301

> L'ESPACE VIDE, de Peter Brook. — Bon, bon, bon ! Trois bon, bon pour commencer !
" Peter Brook n'est pas seulement un metteur en scène et pas seulement un théoricien, même pragmatique, du théâtre. Sans l'avouer, du moins dans ce livre, il a de plus grandes ambitions. Le théâtre est pour lui, à coup sûr, une fin.
Mais il est aussi le moyen de fonder et d'entretenir une communauté d'hommes et de femmes capables de porter atteinte, par leur seule exemple, aux ordre établi, d'apporter une inquiétude et un bonheur que d'autres arts du spectacle, trop dépendants des forces économiques qu'ils pourraient dénoncer, ne peuvent faire éclore.
Voici un livre indispensable à ceux qui aiment le théâtre et ceux qui ne l'aiment pas. A ceux qui en font et à ceux qui y assistent. Car il y est autant question du public que des interprètes, acteurs ou metteurs en scène, grâce auxquels le théâtre, écrit ou non écrit, peut vivre. ”
Extraits de la préface de Guy Dumur.
Voilà ! Il y a de quoi vous mettre l'eau à la bouche si vous avez un soupçon de goût pour le théâtre. Editions du Seuil, 184 pages.
--Le quotidien du Saguenay - Lac-St-Jean, 28 mai 1977, Cahier 3

Dated writing but an interesting text that focuses on the how and why theatre is created. Looking at all elements of a creative company, Brook explores the intangible power of theatre.

Reflexiones sobre la interpretación y el teatro.

Persi su un'isola, i giovani sopravvissuti a un incidente aereo alla fine tornano alla ferocia nonostante i pochi razionali tentativi dei ragazzi di impedirlo.

> Babelio : https://www.babelio.com/livres/Brook-Points-de-suspension-Quarante-quatre-ans-de...
> BAnQ (Lévesque R., Le devoir, 17 oct. 1992) : https://collections.banq.qc.ca/ark:/52327/2764901
> BAnQ (Les herbes rouges, 1992, Nos 200-201) : https://collections.banq.qc.ca/ark:/52327/3194009

> « Il existe une règle d’or. L’acteur ne doit jamais
oublier que la pièce est plus importante que lui-même. S’il
pense qu’il peut s’emparer de la pièce, il la réduira à sa propre
taille. Si, au contraire, il en respecte les mystères – et
par conséquent ceux du personnage qu’il joue – et les situe
toujours au-delà de sa compréhension, il admettra que ses
“sentiments” sont de perfides conseillers. Il s’apercevra qu’un
metteur en scène compréhensif mais rigoureux peut l’aider
à faire la distinction entre les intuitions qui mènent à la
vérité et les sentiments complaisants. »
—Peter Brook, Points de suspension, Seuil, 1992.

> POINTS DE SUSPENSION, 44 ans d'exploration théâtrale 1946-1990, de Peter Brook. — Avec son premier livre, L’Espace vide, publié à Londres en 1968, Peter Brook avait tracé le cadre du formidable travail de mise en scène théâtrale auquel il s’était livré dès la fin des années quarante, en abordant très jeune l’œuvre de Shakespeare, au cœur même du théâtre occidental, à Stratford sur Avon.
Ici, Peter Brook parle des problèmes quotidiens du metteur en scène, des personnalités qu’il a rencontrées au long des années, du cinéma, de l’opéra, de la création d’un groupe d’acteurs de dix-sept pays, de leurs voyages à travers le monde et des créations aux Bouffes du Nord, de Timon d’Athènes au Mahabharata. L’ensemble porte témoignage de l’une des grandes aventures théâtrales de notre temps.
Cet ouvrage, à l’égal du film “Rencontre avec des hommes remarquables”, récemment diffusé sur Arte (18.02.93), témoigne de l’authenticité d’une démarche
où « La fin de l’histoire n’a rien à voir avec ce que les gens croient naïvement : il ne s’agit pas d’un conte nous montrant un homme qui cherche et trouve une réponse.
La fin de l’histoire nous montre, très directement, comment un homme qui cherche trouve ce qui lui permet d’aller plus loin encore. » (p. 304).
C’est, là aussi, la démarche de 3e millénaire ! Ed. Seuil, 1992. 340 p.
—3e millénaire, (27), Printemps 1993

> Né à Londres en 1925, Peter Brook s’est distingué, tout au long de sa carrière, dans différents genres : théâtre, opéra, cinéma et écriture. A Paris en 1971, Peter Brook fonde avec Micheline Rozan
le Centre International de Recherche Théâtrale (CIRT), lequel devient, lors de l’ouverture des Bouffes du Nord, le Centre International de Créations Théâtrales (CICT). Ses productions se remarquent par leurs aspects iconoclastes et leurs envergures internationales. Nous pouvons citer entre autres : La Conférence des oiseaux (1979), Le Mahabharata (1985), La Tempête (1990), Qui est là (1995), Je suis un Phénomène (1998), La Tragédie d’Hamlet (2000), La Mort de Krishna (2002), Tierno Bokar (2004), Le Grand Inquisiteur (2005), Sizwe Banzi est mort (2006), Fragments cinq textes courts de Samuel Beckett (2007) et Warum Warum (2008). Plus récemment, Peter Brook adapte une sélection de sonnets de Shakespeare sous le nom de Love is my sin (2009).
Il dirige plusieurs opéras, avec entre autres au Théâtre des Bouffes du Nord La Tragédie de Carmen (1981) et Impressions de Pelléas (1992) et pour le festival d’Aix-en-Provence Don Giovanni (1998).
Ses principaux livres sont L’Espace vide (1968), Points de Suspension (1987), Le Diable c’est l’Ennui (1991), Avec Shakespeare (1998), Oublier le Temps (2003) et Avec Grotowski (2009).
Peter Brook est aussi réalisateur de Moderato Cantabile (1959), Sa Majesté des Mouches (1963), Marat/Sade (1967), Le Roi Lear (1969), Rencontres avec des hommes remarquables (1976), Le Mahabharata (1989) et Tell me lies (2012).
http://www.bouffesdunord.com/fr/theatre/peter-brook et http://www.newspeterbrook.com

Publication of the four lectures Peter Brook delivered to university theatre studies classes in the United Kingdom. Basically describing contemporary British drama under four categories, each of which is a Chapter of this work. Here are surprising quotes:

1. Deadly Theatre. This is the "bad theatre"--"the form we see most often". Often the deadly element is "economic". [20]

2. Holy Theatre. The theatre of the invisible-made-visible. "We are all aware that mos of life escapes our senses." [47] And, "It is not the fault of the holy that it has become a middle-class weapon to keep children good." [51]

3. Rough Theatre. "It is always the popular theatre that saves the day." [73] And "We must open our empty hands and show that really there is nothing up our sleeves. Only then can we begin." [109]

4. Immediate Theatre. "Anyone interested in processes in the natural world would be greatly rewarded by a study of theatre conditions. His [!] discoveries would be far more applicable to general society than the study of bees or ants." [111]

In addition to being a brilliant director and theorist, Brook is also a good writer. Particularly interesting to me were the sections on Shakespeare and his experiments in France and Africa. And, of course, the fable that close the book.½

Is this a book for actors? Or directors? It's not clear. It mostly seems like the author put together some lectures he gave and published them, and there are some interesting reminiscences, some suggestions for actors and directors, and a bit of philosophical meandering. Not a bad book, but not particularly good either. It felt pretty lightweight, but it's an easy read. Sort of interesting for the philosophical look at what theatre is; he does have a solid view of what it takes to make theatre, and he's not ready to pitch any genre overboard. He thinks it's possible to move back and forth between high culture, middle culture, and low culture. He's probably right. Overall, I could have done without the constant suggestion that the "traditional" cultures of the East are intrinsically superior to the West.½

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til.

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam. Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt.

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen.

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor.

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang.

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen.

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda.

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie.

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt.

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa.

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til.

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg.

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham.

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide.

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling.

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting.

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott.

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der.

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer.

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier.

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem.

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen.

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis.

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min½

A stage play based on the work of Oliver Saks. An unnamed doctor and patient(s) interact, presenting the various diseases and impairments that the neuroscientist described in his well known The Man Who Mistook his Wife for a Hat. The play does not have a standard three act structure, there is no arc, and the stakes are unclear. It is just a depiction of various conditions in a stage format. Interesting to read; would be interesting to see staged.½

An interesting personal perspective on Shakespeare, the man and the writing.

Buf, qué pesadez.½

Peter Brook is the most consistently innovative director in Western theatre. In these three essays he returns to the concept of his first book The Empty Space and examines what that means for the life of a production. How can a company establish its own "empty space" - a rehearsal and performance environment which will encourage the actors to abandon the security of the hackneyed and release their true creativity? The potency of Brook's writing lies in his ability invest general truths with fresh vigour and to be as simple as he is profound.

Hailed as "the theatrical event of this century" (Sunday Times), Peter Brook's unique dramatisation of India's great epic poem, The Mahabharata played to ecstatic audiences worldwide. In The Shifting Point, his first book since The Empty Space, Brook assesses the lessons of his pioneering work from his brilliant debut at Stratford and the West End in the 1960s to the triumphant success of The Mahabharata. With the bravura and insight of a great practitioner and explorer he reveals some of the inspiration behind his extraordinary career."The great thing about Brook is that, in a medium where others provide answers, he keeps asking questions. This sage and stimulating book shows that, inside a sophisticated adult mind, lurks the intemperate curiosity of a child; which is the mark of genius."

Revised edition of an established favourite: Peter Brook's take on Shakespeare - with a cheeky new chapter added on the end Evoking Shakespeare addresses a number of essential questions about performing Shakespeare today.? 'Why is Shakespeare not out of date?'? 'What do we mean by Shakespeare's "genius" or "creativity" or "poetry"?'? 'What, in fact, is the Shakespeare phenomenon?' The new chapter, Forgetting Shakespeare, urges us to put to one side the mountains of preconceptions about Shakespeare in order to get at the truth in the plays...

In The Empty Space, groundbreaking director Peter Brook draws on a life in love with the stage to explore the issues facing any theatrical performance. Here he describes important developments in theatre from the last century, as well as smaller scale events, from productions by Stanislavsky to the rise of Method Acting, from Brecht's revolutionary alienation technique to the free form Happenings of the 1960s, and from the different styles of such great Shakespearean actors as John Gielgud and Paul Scofield to a joyous impromptu performance in the burnt-out shell of the Hamburg Opera just after the war.

His distinction between deadly theatre and sacred theatre has been one of the most dynamic concepts i have come across: you can apply it to all the other arts too and wow how different the sacred is from the deadly!

This book has really helped to change my perceptions on what theatre is and how it works. The Empty Space clarifies Brook's thoughts on the theatre, expanded from traditional definition, and helps to illustrate some of the visions behind this masterful director's work.

Brook is in his 80's. What the heck happened?

Amazon.com
In this classic 1963 adaptation of William Golding's novel, a planeload of schoolboys is stranded on a tropical island. They've got food and water; all that's left is to peacefully govern themselves until they're rescued. "After all," says choir leader Jack, "We're English. We're the best in the world at everything!" Unfortunately, living peacefully is not as easy as it seems. Though Ralph is named chief, Jack and the choristers quickly form a clique of their own, using the ever-effective political promise of fun rather than responsibility to draw converts. Director Peter Brook draws some excellent performances out of his young cast; the moment when Ralph realizes that even if he blows the conch for a meeting people might not come is an excruciating one. Well acted and faithfully executed, Lord of the Flies is as compelling today as when first released. --Ali Davis

Product Description
The brilliant theater director Peter Brook brings William Golding's macabre novel to the screen in the original film adaptation of Lord of the Flies. Stranded on a remote and desolate island, a group of British schoolboys try to organize themselves into a law-abiding society: "After all, we're not savages--we're English," one of them proclaims. Civilization is quickly forgotten as the band of boys descend into savagery and anarchy. Brute force and blind authority become the standards of behavior in this brilliantly sardonic tale of lost innocence. Digital transfer supervised by cinematographer Gerald Fell and approved by Peter Brook.

Pure, searing psychological nitroglycerin, and just as dangerous.

90 to 100 minutes